Mens gleden og sorgen går hånd i hånd

Vi visste at det kom til å skje og hadde mange gode og nære stunder den siste tiden. Det siste samtalen jeg hadde med min far var da jeg sa "jeg er glad i deg" og han svarte det samme tilbake. Med tanke på at kvantitet ikke var et alternativ ble kvalitet desto viktigere, -og vi lyktes!

Det er nå 3 1/2 mnd siden min far døde etter en tids sykdom. Enn så rart det kan høres ut så er jeg fryktelig takknemlig for den tiden vi fikk sammen, også med sykdom og lidelse. Jeg er takknemlig fordi jeg fikk muligheten til å ha et nært og godt forhold til min far. Han som alltid har vært der for meg og som ble "mykere" og enda mer tilgjengelig den siste tiden. Jeg er takknemlig for å ha opplevd et fantastisk samarbeid og nærhet til resten av familien. Jeg er takknemlig for å vite at det finnes uante ressurser i meg og andre når det virkelig gjelder.

Underveis har det vært latter og tårer, gjerne samtidig. Jeg og min far hadde til felles en fantastisk galgenhumor som bar oss gjennom mye tøft. Samtidig kunne vi ha dype og nære samtaler om livet og døden. 

Den siste tiden var tøff både fysisk og mentalt. Vi levde i et slags vakuum hvor verden utenfor ikke var relevant og tilstedeværelsen i hvert minutt var enorm. Og det var verdt det! Han fikk dø hjemme slik både han og familien ønsket. Vi satt sammen med han og holdt handa hans da han pustet ut for siste gang.

Heldigvis har sorgen for meg vært en gradvis prosess. Med tanke på at vi visste at han kom til å dø og hadde åpenhet omkring temaet, så har sorgen vært der hånd i hånd med følelsen av gleden for hver gode dag som vi fikk. I ettertid ser jeg at det har vært godt å få den tiden sammen, det har gjort meg sterkere og mer avklart i forhold til å skulle miste min far.

Samtidig er det i hverdagen sorgen virkelig gjør seg gjeldende. Jeg opplever ikke meg selv som sørgende, men innser at jeg nok er det. Sorgen kan komme plutselig. Som når jeg smilende forteller en venn om noe fint som min far sa til meg og i samme øyeblikk, ut av det blå, flommer tårene over.  Eller når jeg har lyktes med noe og har lyst til å ringe å fortelle han det, men innser at det ikke går. Sist var i går, etter endt forestilling. Publikum jublet med stående applaus og jeg står på scenen og ser hans beste venn på fremste rad og tenker at der skulle han også vært. I slike øyeblikk er sorgen så sterkt tilstede sammen med gleden. 

 

På søndag skal Pathos, hvor jeg synger, spille på Hjertefred i Bodø. Dette er et arrangement i forbindelse med allehelgensdag hvor vi minnes de kjære som har vært i våre liv. Jeg er spent! Mest spent er jeg nok fordi jeg ikke vet om jeg kan klare å holde tårene tilbake under sangen. Blant annet skal jeg synge sangen som jeg skrev til han og også sang i begravelsen. Men det er vel kanskje greit på en markering av dette slaget. Et arrangement hvor vi kommer bærende på våre gleder og sorger knyttet til liv som var levd og forsvunnet, men som lever videre i oss som står igjen.

Kanskje er de uadskillelige disse to, -gleden og sorgen. Kanskje må de ha hverandre for å gi kontrast eller heller for å komplettere. Ikke vet jeg, men jeg vet at når jeg åpner for gleden kommer også sorgen. Så jeg går videre med sorgen og gleden hånd i hånd.

 


Ønsker deg en minnerik kveld.

M-hilsen fra Paro  

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Paro

Paro

34, Bodø

"M-bloggen"! Mine tanker, synspunkter, opplevelser i en hverdag full av Magedans, Musikk, Meditasjon, Mennesker, Mat, Motivasjon, Muskler, Motiver (foto), Mindfulness + mye mer.

Kategorier

Arkiv

hits